Broderi i et utvidet felt

Forfatter: 
Trond Borgen
Publisert: 
01.05.2006
Kilde: 
Stavanger Aftenblad

En stille konsentrasjon fyller rommene, med sting og strek, nostalgi og sterk materialfølelse.

En ideell kombinasjon: To kunstnere som nærmer seg det tradisjonelle broderiet på ulikt vis, men som møtes og lavmælt utfyller hverandre i denne utstillingen. Snøfrid Hunsbedt Eienes finslepne tegninger av gamle broderier og Turi Gramstad Olivers videreføring av gammelt broderi i retning billedkunsten gir oss anledning til å studere teknisk dyktighet, samtidig som de gir oss et interessant perspektiv på denne gamle, tradisjonelle kvinnesysselen. Fortidens kvinnelige husflid løftes frem som billedkunst.

Eienes motiver er gamle broderier, fra duker og puter til de enkle setningene som ofte hang rundt om i hjemmene før i tiden: «Få er som far, ingen er som mor», «Gud som har oss småbarn kjær, se til mig som liten er». All den fliden og omsorgen som ligger bak slike broderistykker løfter Eiene fram på nytt, nå i sin kjærlige omsorg for tegningenes strek og fargelegging med blyantens bløteste nyanser.

Som da hun for en tid tilbake stilte ut portretter av gamle hus med en utrolig omsorg både for detaljer og helhet, skaper hun også nå en slags hverdagsportretter, men altså nå av de tusen sting. For i Eienes tegninger finnes en stille innforlivethet som er sjelden å finne i norsk tegnekunst i dag – det er nesten som om vi kan høre disse tekstilene puste, der de framstår på billedflaten som en slags tekstile portretter, som i bildene av de krøllete dukene, eller av sofaputen med dukken ved sin side.

Nostalgien er også til stede i enkelte av tegningene: I ett ser vi det broderte skiltet «Gud Signe Heimen Vår» henge på veggen over tre familiefotografier. Og vi tenker: Hvem var disse menneskene, og ble de bønnhørt?

Eienes tegninger er ikke minst en hyllest til alt dette møysommelige broderiarbeidet som har foregått i det stille, i hjemmene, gjennom generasjoner. Det er som om hun utvider broderiets felt med disse tegningene, og som om hun bedriver en form for sporsikring av alt dette gamle, før det forsvinner helt.

Noe av det samme kan sies om Gramstad Oliver, som tar nål og tråd fatt og broderer seg fram til nye kunstneriske uttrykk. I noen av arbeidene har hun tatt utgangspunkt i gamle broderier, antakelig servietter elelr små brikker, som hun har satt inn i større silkestykker og brodert videre på. Også her gis broderiet et utvidet felt, hvor fortiden får anledning til å snakke direkte til oss i dag, nå formet som samtidskunst du nærmest må krype helt oppi om du vil oppleve alle detaljene.

Oliver bruker tråd og sting til å fantasere friere i andre arbeider, hvor broderiet forvandles til bilder. Landskap og blomstermotiver abstraheres og svinger seg utover i flaten, men hele tiden godt kontrollert av et komposisjonsmessig grep. Samtidig som Oliver her hyller denne urgamle formen for dekorasjon i hjemmet, frigjør hun også broderiet, slik at det kan stå på fritt grunnlag i en kunstnerisk sammenhent.

Men selv om hun fyller sine kunstneriske ambisjoner godt, glemmer hun heller ikke bruksfunksjonen. Oliver ser også broderte kuber plassert på golvet, til sitte på, og noen broderte puter som har langt mer ekspressive mønstre enn det vi ser i Eienes tegning av en tradisjonelt brodert pute: Det er tradisjonen som oppløser og frigjør seg i Olivers kunst, samtidig som den også bevarer seg selv i de nitid utførte stingene, i det stille omsorgen og den store tålmodigheten som ligger bak både Olivers broderiarbeider og Eienes tegninger. Dette lavmælte kvinneperspektivet trekker historien inn i samtidskunsten på svært finslig vis. Før og nå sys sammen til en interessant helhet.