En stille prakt, en inderlig glede

Forfatter: 
Trond Borgen
Publisert: 
01.12.2005
Kilde: 
Stavanger Aftenblad

Subtile variasjoner over maleriets velkjente repertoar av virkemidler

Snøfrid Hunsbedt Eiene skaper noe av det mest subtile maleri du kommer til å se på lang tid. Når hun nå stiller ut på Hå, ser en straks at dette ikke dreier seg om nyskapende malerkunst - noe slikt er etter hvert nærmest blitt en umulighet, og Eiene gjør ikke noe forsøk på slik orginalitet. I stedet vurderer hun nøye noen av de maleriske virkemidlene som allerede finnes: og med et slikt velprøvd repertoar finner hun sin egen puls, sitt eget temperament i billeduttrykket.

Utstillingen er åpenbart tenkt som en helhet, der den veksler mellom lyse og mørke color-field malerier. De mørke bildene suger oss ubønnhørlig inn i sitt gravitasjonsfelt, og da oppdager vi at her er tålmodighet en dyd: Kun ved å bruke tid foran disse maleriene kan du fravriste dem deres hemmeligheter, og de er mange, og så fint formulert at de nesten ikke merkes med en gang. Det som først ser ut som en nærmest svart overflate, viser seg etter hvert å gi slipp på små, men viktige spor fra kunstnerens hånd - horisontale striper i nærmest samme farge, andre farger som nesten, eller bare så vidt, bryter gjennom mørket, som små eruptive glimt av en verden bakenfor.

Metoden Eiene bruker er den velkjente mal- og skrap-teknikken, som avdekker fragmenter av de innerste fargelagene og som skjuler andre, i lag på lag utenpå hverandre. Stoffligheten øker hun noen ganger ved å blande voks i oljefargen, og resultatet er en helhet som dermed fyller betrakteren med en inderlig glede.
Dette er maleri som sakte folder seg ut over tid - tidsdimensjonen er en vesentlig side ved opplevelsen: Det du ikke har oppdaget i løpet av ett minutt, trenger du kanskje et par minutter til for å kunne se, eller kanskje bare fornemme. Foran Eienes maleri finstiller jeg sanseapparatet og tømmer sinnet for unødig slagg. Og jeg oppdager en orden som hele tiden balanserer på kanten av kaos, en orden som dermed blir et sinnbilde på all kunsts funksjon: Å gi mennesket noe gripbart, en struktur og et innhold som kan fastholdes, og fattes. En form som utvider tankens aksjonsfelt, fordi denne formen også rommer et innhold som kan berike betrakteren.

I Eienes kunst er dette innholdet nøye knyttet til malerienes meditative karakter, innholdet er av åndelig art, men likevel fysisk til stede i bildene. For her er det som om et menneske puster og lever, i bildenes overflate og bakenfor, i dybden. Som om disse maleriene blir stående som dagboksider i kunstnerens liv og reflekterer sinnsstemninger og tanker av den mest lavmælte sort.

Noe av det jeg setter aller mest pris på i Eienes kunst er at hun vet at hun ikke trenger å skrike og bråke for å nå fram til meg, overbevise meg. Det holder å hviske fram stillheten når man har så mye å si og så subtile virkemidler til å få sagt det med.