Kunsten å se på kunst

Forfatter: 
Trond Borgen
Publisert: 
20.05.2010
Kilde: 
Stavanger Aftenblad

Kunsthistoriens standardrepertoar i spill med musikken
Utstilling Kunstgalleriet 3. mai – 5. juni 2010 

Dette er en kunstutstilling som hviler i sin egen stille prakt, sin egen referanseramme, i kunsthistoriens uendelige osean. Snøfrid Hunsbedt Eiene er årets MaiJazz-kunstner i Kunstgalleriet og hun viser malerier fulle av referanser både til kunstens egen historie og musikkens verden.

Det er både en begrensning og en styrke at Eiene aldri prøver å være nyskapende i sine malerier. Begrensningen ligger i at vi kunne komme til å tenke at dette har vi jo sett bør, i bilder laget av andre kunstnere; styrken ligger i hennes stille inderlighet, hennes standhaftige insistering på at denne formen for nonfigurativt maleri slett ikke er uttømt for innhold og mening, at det tvert imot stadig kan gi mye både til kunstner og betrakter.

Så er det nettopp dette spillet mellom kunstneren og betrakteren Eiene er interessert i: hun iscenesetter på et vis betrakterens blikk – maleriene hennes er stille medikasjoner over kunst og musikk, men først og fremst er de meditative stasjoner i en utstilling om kunsten å se på kunst. For Eiene holder opp for oss noen av sine funn: kostbare skatter funnet i modernismen, særlig i den neddempede formen for den abstrakte ekspresjonismen; hun aktiverer visuelle momenter vi har sett før, for eksempel hos Mark Rothko og Ad Reinhardt, og så spiller hun dem ut på lerretene på nytt – hun spiller et kunstens standardrepertoar og tilfører sine egne variasjoner og improvisasjoner. Slik skaper hun et usedvanlig godt samsvar mellom kunstens form og innhold.

For klangbunnen i disse bildene er ikke bare visuell; Eiene har også en rekke referanser til musikk – titlene spenner fra Herbie Hancocks «Maiden Voyage», via Ornette Colemans og Miles Davis «Somethin' Else», til Astor Piazollas «Milonga del Angel». Det er som om hun smelter sammen biter av maleriets og av jazzens og kunstmusikkens historie i denne utstillingen. Flere av bildene har en mørk stemning; det ligger en melankoli langt der inne mellom de glødende horisontale strekene i «Maiden Voyage» og i det nattsvarte mørket i Midnight Blue», som bare i små glimt sprekker opp mot et lysere indre. Selv om Eiene gir det mystiske motivet «Milonga del Angel» en lys tone, spiller Piazollas melankolske tango langt inne i hodet mitt og lar blikket forsvinne dypt inn i maleriets innerste lag.

Latinamerikansk musikk og dans er også referansen i de geometrisk stramme «Boogaloo» I og II, små rytmiske, labyrintiske motiver som samler den visuelle energien mer stringent enn i noe annet av det vi ellers ser her, med referanser til De Stijl-gruppen i mellomkrigstiden.

Det er et kunstens standardrepertoar vi ser her, og gjennom kunsten å se på kunst opplever jeg en fin og lavmælt dialog mellom kunsthistoriens allerede etablerte former og det disse formene kan romme av innhold også i dag.