Tegning som meditasjon

Forfatter: 
Ottar Vedelden
Publisert: 
27.10.2001
Kilde: 
Utstillingskatalog

Tegningene som stilles ut er delikate produkter av en møysommelig kunstnerisk arbeidsprosess. I en viss forstand kan hele prosessen tegnes som en slags visuell meditasjon over et tema, med tegning som medium. Motivene er lett gjenkjennelige, hentet fra ca. 15 gamle gårdshus i et typisk sørvest-norsk delvis fraflyttet bygdemiljø.

Billedkunstner Snøfrid Hunsbedt Eiene husker stedene godt fra sin oppvekst i det samme området. Hun har valgt å utforske iboende sensibilitet; visuelle muligheter forbundet med identitet, fraflytting, tilbakeblikk, fravær, spor, endring med mer. Eiene er sterkt kritisk til enhver ensidig romantisering av fortid/barndomsminner, og benytter tegningen som en slags reportasjeteknikk og bevisst motstrategi. Sistnevnte gir en slags dokumentarisk/kritisk distanse og kunstneren betrakter seg som en nøktern observatør som ser husene fra utsiden og inn gjennom diverse åpninger. I enkelte bilder er observatøren selv en del av motivet i det Eiene ser refleksjoner av seg selv og landskapet bak i de vinduene hun ser inn gjennom. Lengsel/minner bearbeides tegnerisk i en intritak visuell refleksjon. Meditasjonen dreier seg om et slags utvidet gjensyn som omfatter minnet, åstedet, dette også kombinert med valg av tegneriske virkemidler.

Arbeider bygger i stor grad på fotografiske forarbeider. De fleste bildene er nøye konstruert med utgangspunkt i et fotorealistisk perspektiv. Billedflatens sterke kontraster og nyanserte valører er sterkt innordnet i billedrommets perspektiv. Flatene består gjerne av store mørke og lyse partier kombinert med finslige teksturer og graderinger. Det oppstår mangfoldige speilspill som utbroderer enkelte elementer i finslige detaljer (veggflater, vindussprosser, glass, tekstiler, ting) mens andre løses opp i lys/mørke, tåke, atmosfæriske virkninger, forvitring, avstand, dybde. Bildet, som i utgangspunktet er fotografisk inspirert, er formalt bearbeidet og på mange måter sterkt forenklet. Den fotografiske gjenkjennelsen og barndomsminnet framstår så og si på nytt som en slags regissert tilsynekomst som bokstavelig talt tegner seg i lysninger og blendinger. I selve billedflatene og de følsomme teksturene kan en tydelig se en sammenheng med Eienes abstrakte bilder (som vi kjenner fra en rekke tidligere utstillinger).

Utstillingen taler om et ganske omfattende problemkompleks som kan ha interesse i forskjellige retninger og faglige sammenhenger. Bildene kan for eksempel leses som åpne refleksjoner omkring følgende spørsmål: Hvordan er våre minner forbundet med hus; vår billedverden forankret i barndommens bekjentskap med forskjellige interiører og eksteriøre situasjoner? Hvorfor vender vi stadig vekk tilbake til forlatte områder (for eksempel hus, landskap) som kilde til gjenkjennelse og ny opplevelse? Er barndommens hus spesielt meningsbærende fordi slike danner konsentrater av gjenkjennelse; forskjellige slags nærvær som bidrar til å samle/figurere mye av det vi har opplevd? Eller er hus/områder minst like facinerende som åpne fysiske spor og rammer omkring en mer uutgrunnelig eksistens; noe vi ikke aner hva er, men som likevel kanskje kan antydes/tegnes? Hvordan kan vi tolke ulike visuelle karakterer (for eksempel forvitring, fravær) som tegner det seg i møtet mellom fortid og nåtid; minner og eksisterende hus?