Tiden og stedet - Tegnekunst som seismisk registrering av fortid og nåtid

Forfatter: 
Trond Borgen
Publisert: 
06.11.2001
Kilde: 
Stavanger Aftenblad

Og så vendte hun tilbake. Til sitt barndoms rike, hvor alt var som før, men likevel noe helt annet.  Snøfrid Hunsbedt Eiene stiller ut sitt store tegneprosjekt på Hå. Det er barndomsminner som sitter i veggene i de husene hun registrerer med sin fine blyantstrek og sin sans for enkel atmosfære. Hus i bygden der hun vokste opp har forfalt; og hennes møte med dagns tilstand har skapt følsomme tegninger som blir en slags doble portretter. De portretterer gamle, slitte hus, samtidig som de gir oss et gløtt inn i den identiteten som kunstneren har tatt med seg fra dette stedet og ut i verden.

Slik fremstår disse tegningene som seismiske registreringer i skjæringspunktet mellom barndommens fortryllelse og vår tids forfall. Men helt uten sentimentalitet eller nostalgi, for Eienes tegninger handler ikke om gyldne minner fra en rosenrød fortid. De handler simpelthen om tiden. For her speiler husenes tomme vinduer landskapet utenfor både som om tiden har stått stille og som om alt har skjedd likevel, uten levende vitner som kunne fortelle hva de har sett gjennom vinduene.
Fra fotografiske forelegg har hun tegnet sine hus; og slik har Eiene bygget inn særegne perspektiv i bildene - kameraets objektiv skaper underlige proporsjoner og vinkler og blir et trollspeil: Hvordan vi ser disse husene avhenger av om vi står fjernt eller nært, og i hvilken vinkel blikket bårt har idet det treffer papiret - skjeve vinkler retter seg opp, bygningen vrir seg og virker plutselig annerledes. Det er som med våre egne barndomsminner; de endrer karakter alt etter hvor nære eller fjerne de er og etter det perspektivet man anlegger på vår erindring.
Her er en interessant affinitet med Eienes nonfigurative malerier, som også handler om tid, om tidens avleiringer i sjikt og fargelag, og tiden som lagret hukommelse, slik vi så det i hennes utstilling i Sandnes Kunstforening tidligere i år. Innimelom de sirlige tegningene på Hå finner vi bly- og fløyelssvarte «Avtrykk» av vegger og overflater, utført med pigment, grafitt og voks. De sender visuelle sjokkbølger mot betrakteren; og går du nær, opdager du den store, sensuelle stoffligheten som suger deg inn i bildet. Her får du en nærkontakt med fortiden som du ikke kan unnslippe.
Så handler denne utstillingen ikke minst om ulike former for sporsikring, gjennom fotografiets nøkterne registrering av bygningers forfall, gjennom tegningens varhet i håndteringen av barndomsminnene og deres møte med nåtiden, og i de gamle veggenes egen tale filtrert gjennom en enkel kunstnerisk prosess. Eienes tegninger av gamle hus frammaner stedets ånd etter at alt liv har stilnet: I framkallingen av barndomsminner er det noe annet som kommer til syne - et møte med nåtiden som ikke kan skjule tidens gang. Og så blir sporsikringen også et spørsmål om å feste på papiret den identiteten Eiene har i dag, som tegner, som kunstner. Den imponerer, i sin stille insistering på blyanttegningens egenart, helt uten dramatiske eller markskrikerske effekter.
Tiden avsetter sine spor. Ubønnhørlig. Og på utstillingens åpningsdag også hørbart: Kulingens uling fra haven og inn gjennom låvens trekkfulle vinduer minnet oss på naturens krefter som har tiden som sin allierte. Tiden setter sine spor; sporene biter seg fast i gamle hus; og kunstneren fester alle sine inntrykk av alt dette ved å etterlate spor av blyantens følsomme kjærtegn over arket.