Tiden som fysisk størrelse - Ytterst raffinert maleri som tidskapsel

Forfatter: 
Trond Borgen
Publisert: 
01.03.2001
Kilde: 
Stavanger Aftenblad

Det er ikke lett å skape interessante nonfigurative malerier i dag - i hvert fall om man ønsker å satse på originalitet. Alt er gjort før. I sin utstilling i Sandnes Kunstforening viser Snøfrid Hunsbedt Eiene at det slett ikke er noen grunn til å fortvile av den grunn. I stedet for originalitet satser hun på en malerisk fordypning innen en allerede vel utprøvd tradisjon, i arven fra den abstrakte ekspresjonismens søken etter å forene fysiske, taktile og stofflige kvaliteter i maleriet med en åndelig dimensjon.

Derfor opplever vi den samme inderliggjøringen av den maleriske prosessen, og den samme hengivenhet overfor virkemidlene, som det vi så da Eiene stilte ut i Stavanger Kunstforening for fire år siden. Dette er et ytterst raffinert maleri - og som sådan kunne det lett ha stanset opp i det rent dekorative. For her er mange ornamentale effekter, mange vakre detaljer. Men hun stanser ikke der: Eiene makter å føre arbeidet videre, slik at det kommer til å handle om tiden, både som abstrakt forestilling og som konkret, fysisk størrelse. Det ligger i selve arbeidsmetoden: Det langsomme, møysommelige arbeidet med maling, lag på lag, med avskraping, utvasking og nye malingslag. Med kombinasjonen av oljefarger og bivoks. Et besøk i denne utstillingen er en umiddelbar fysisk opplevelse: Lukten av olje og voks. Synet av malerier som framtrer som gamle, slitte vegger, eller som utspent, sliten hud som har fått sine skraper og sår. Lyden av den menneskelige pust som sitter i tidens avleiringer - disse maleriene danner en tidskapsel som dels skjuler, dels avslører det som en gang var.
Vi ser det i malerienes ytterkanter - kunstens randsone: Det er som om tiden renner ut, fordi denne randsonen avdekker tydeligere enn ellers i maleriet de bakenforliggende sjiktene av maling og avskraping. Vi ser avleiringene av tiden som gikk, av menneskelige handlinger, av beslutninger. Maleriene blir som hukommelsen: Noen av dem har klare stripemønstre; i andre er stripene fortsatt synlige, men langt mer utvisket; og i noen har malingen fått flyte enda friere, slik at den stramme strukturen nærmest er oppløst. For tidskapselen rommer også en hukommelse som glimtvis lar oss huske klart, men som også har fått et glemselens slør lagt over seg.
Og så oppdager vi at det vi ser også er avhengig av hvor vi står i rommet - hvilken posisjon vi befinner oss i: Et av bildene i serien «Serie I - VII» (det er for øvrig plassert oppe i kommisjonssalget, og ikke i selve utstillingen i første etasje) har en gråblå overflate med mye liv og bevegelse i form av sjatteringer og fargesjikt som avdekkes og tilsløres. Men står du i rommet i en bestemt vinkel, ser du plutselig at greske korsformer trer fram fra bakgrunnen. Det er som om glemselens slør trekkes til side, slik at for lengst glemte fragmenter igjen åpenbares. Slik lever og puster et menneske. Slik fanges tiden, i en kapsel; og slik settes den igjen fri i vårt møte med kunsten.